ÅDNE LØVSTAD

Kall meg gjerne en romantiker….

Romantikken blir gjerne definert som en kunstform der man er opptatt av følelser og drømmer. Man har en opplevelse av at det finnes en større kraft der ute som er sterkere enn oss, og at naturen er fylt av former og farger som kan uttrykke de følelser som mennesker har.

Om det er slik, så kall meg gjerne en romantiker.

For hva er et menneske uten følelser, lengsler og drømmer? Hva er kunst uten følelse? Jeg driver gjerne med intellektuelle konstruksjoner og teorier, men det er i et annet mentalt rom. Berøres ikke mine følelser, er det ikke kunst for meg. Jeg søker det spontane, usensurerte, underliggende. Det jeg ikke vet. Finnes det svar, ligger de kanskje der. Men kunstens vesen er kanskje heller påstanden og spørsmålet mer enn det å skulle gi et eksakt svar? Jeg søker. Det gir mening. Det er nok for meg.

Mine forfedre begynte å dyrke jorda her jeg bor nå for mer enn 5000 år siden. Før det, var de trolig sankere og jegere. I alle år levde de i og av det naturen gav dem. Verden og livet var en synlig og konkret syklus av å gi, få, gi tilbake i en nærmest evig sirkelbevegelse.

Industrisamfunnet dro menneskene sammen i byer med sin produksjon, forbruk og nye boformer. Det gjorde at denne sammenhengen ble utydeliggjort for meg. Å tro at vi skal komme tilbake til en tidligere kultur er både fåfengt, bakstreversk og utopisk, men jeg føler at jeg i byen (Bøler, Oslo) mistet kontakten med hvem jeg egentlig er og hvilke sammenhenger jeg tilhører. Derfor tok jeg konsekvensen av det, og flyttet tilbake til landet, bygda, naturen.

Mitt kunstneriske prosjekt er å finne ut mer om dette med menneskets natur. Hva er det grunnleggende i oss? Hva er det grunnleggende i kunsten? Kan det synliggjøres i installasjoner, merker etter menneskelig aktivitet eller bilder? Naturen er vår opprinnelige arena. Jeg bruker den ganske enkelt fordi også jeg er natur. Jeg tror at jeg kanskje, men bare kanskje, har noe universelt inne i meg som kan vise til noe mer helhetlig og som kan ha betydning ut over meg selv. Men jeg lar ikke naturen være en passiv arena i prosessen. Den er en aktiv medskaper, der den både gir materialer og bryter ned det jeg har skapt til nye former, farger og overflater over tid. Da er det et verk skapt av natur, klima, årstider, dyr og jeg i sammen. Et samverk. Til slutt blir det borte det vi, - naturen og jeg - har skapt. Usynlig. Et minne. Et digitalt spor? Et eksisterende ikke eksisterende verk.

For hvem? Spør du.